Vedtatt på årsmøtet 9. februar 2010.

Rådgivning ble innført i grunnskolen i 1959, og i videregående opplæring i 1969. De faglige og politiske diskusjonene knyttet til rådgivningstjenesten har vært omtrent de samme siden tjenesten ble innført. Et viktig spørsmål har vært om rådgiver skal være en profesjon med fastsatte kompetansekrav, eller om det skal være en oppgave for en allmennlærer ved siden ordinær undervisningsplikt.

Ressursene til rådgivningstjenesten økte ikke i perioden 1963–2006, og rådgiveres arbeidsinstruks var også uendret i perioden 1977–2009.

Forskning viser videre en klar tendens til at rådgiverkapasiteten i stor grad går med til å løse akutte sosialpedagogiske problemer.

Sammenliknet med yrkes- og utdanningsrådgivning har den sosialpedagogiske rådgivningen økt i omfang de siste tiårene og må ses i sammenheng med økende psykiske vansker og depresjoner blant ungdom. Rådgivere rapporterer om at de sosiale og psykososiale problemene har blitt stadig tyngre og at de har behov for å heve sin kompetanse for å klare å håndtere disse utfordringene.

Til tross for at rådgiverkapasiteten i hovedsak går med til sosialpedagogisk rådgivning, har den politiske og forskningsmessige oppmerksomheten nesten utelukkende vært knyttet til yrkes- og utdanningsrådgivning.

Utdanningspolitisk forum mener at rådgivning skal være en integrert og gjennomgående del av skolens støttenettverk rundt eleven. Rådgiver skal ha en intern og en ekstern funksjon ved både å spille på lag med hele lærerkollegiet og også trekke på ressurser utenfor skolen. Utdanningsmulighetene for rådgivere i Norge er meget begrensede, og lærerutdanningen er neppe et hensiktsmessig utgangspunkt for kvalifisering som rådgiver.

Utdanningspolitisk forum registrerer at det er en skjevhet i oppmerksomhet og kunnskap mellom de to rådgiverfunksjonene. Yrkes- og utdanningsrådgivning har fått langt større politisk og forskningsmessig oppmerksomhet sammenliknet med sosialpedagogisk rådgivning. Økt oppmerksomhet og kunnskap om yrkes- og utdanningsrådgivning har gitt denne delen av tjenesten et viktig løft. Paradokset er imidlertid at rådgivere i sin hverdag bruker absolutt mest tid på sosiale og psykososiale spørsmål.

Utdanningspolitisk forum vil at:

• rådgivning skal være en profesjon med fastsatte kompetansekrav og ikke en oppgave for en lærer ved siden av ordinær undervisningsplikt
• utdanningstilbudet til rådgivere gjennomgås og styrkes med bakgrunn i fastsatte kompetansekrav
• ressursene til rådgivningstjenesten fastsettes i budsjettbevilgninger fra kommune og fylkeskommune, og ikke i særavtalen om leseplikt og tidsressurser
• ressurser til rådgivning i utgangspunktet kanaliseres mot førstelinjetjenesten, og ikke gjennom karrieresentre, veiledningstjenester og liknende tilbud utenfor skolens regi
• elever får et gitt antall minstetimer tilgjengelig for rådgivning
• det skal gjennomføres en forskningsbasert evaluering av den sosialpedagogiske delen av rådgivningstjenesten, som utgangspunkt for videre politikkutvikling og forbedring av denne delen av tjenesten
• rådgivningstjenestens oppgaver i større grad sees i sammenheng med PP-tjenestens og Oppfølgingstjenestens oppgaver