- En felles skole bidrar til å videreutvikle et samfunn som er preget av likeverd og stor tillit og tilslutning til de felles institusjonene, skriver Kristine Nordenson Kallset i dette innlegget i Dagsavisen.

Innlegget stod først på trykk i Dagsavisen 11. februar 2010.

Kjell Veivåg fra Venstre kommer med flere gode forslag om hvordan vi kan styrke Oslo-skolen i sitt innlegg i Dagsavisen 27. januar. Jeg mener imidlertid at Veivåg i likhet med store deler av høyresiden har et alt for snevert syn på hva skole er, når de reduserer utfordringen med den delte Oslo-skolen til et spørsmål om å lære å lese og skrive. Vi må legge et bredere perspektiv til grunn hvis vi skal kunne utnytte den store veksten i antallet elever i Oslo i årene fremover for å skape en bedre skole.

Oslo-skolen er en internasjonal skole. Andelen minoritetsspråklige elever er nå rundt 40 . Dette gir elevene i Oslo en fantastisk mulighet til å få en flerkulturell kompetanse i et stadig mer internasjonalt samfunn. Men fordi elevmassen er så skjevt sammensatt på de ulike skolene utnytter vi ikke dette i dag. Mens skolene i deler av byen har over 80 elever med minoritetsspråklig bakgrunn, har du andre skoler med mindre enn 10%. Begge deler er uheldig for elevene.

Det du skal lære gjennom skolegangen er ikke bare grunnleggende ferdigheter som lesing og regning. Det er også kultur og koder i samfunnet, og å skape deg et nettverk. Det lærer og får unger først og fremst gjennom andre unger. Og da må de treffe dem. Unger som går igjennom norsk grunnskole nesten uten å møte etnisk norske barn mister denne muligheten. Samtidig går unger som går igjennom grunnskolen i Oslo uten å bli godt kjent med det flerkulturelle samfunnet vårt også glipp av svært verdifull kompetanse.

Ulike løsninger finnes. Mye kan løses ved å se på nærliggende skoler, og ved å tenke smart når vi må bygge nytt. Mange steder i byen er det kort vei fra skolene med svært høy andel minoritetselever til de med en jevnere fordeling. Med utbyggingen av Bjørvika har vi for eksempel en unik mulighet til å gjøre noe med den svært skjeve elevsammensetningen på skolene i Oslo Indre Øst. En ny skole i Bjørvika vil gi oss muligheten til å legge skolekabalen i dette området på nytt, med langt jevnere elevsammensetning.

De siste årene har individuell læring fått stort fokus i diskusjoner om skole, og i skolepolitikken. En utfordring fremover blir å passe på at pendelen ikke svinger for langt. En skolehverdag med vekslende grupper og stor grad av ansvar for egen læring stiller store krav til oppfølging hjemmefra, og gir i mindre grad rom for å skape sterke fellesskap. Dette rammer først og fremst de elevene som trenger sterkere rammer rundt seg, men det gir også dem som håndterer situasjonen godt mindre mulighet til å måtte omgås noen som er ulik deg selv. Læring skjer i fellesskap med andre, og læringsfellesskapet taper når skolen blir for individualistisk.

Skolens rolle som den eneste felles arenaen der alle møtes skal ikke undervurderes. En felles skole bidrar til å videreutvikle et samfunn som er preget av likeverd og stor tillit og tilslutning til de felles institusjonene. En mer fleksibel skoledag har hatt mange positive sider, og vi skal ikke tilbake til en situasjon med én lærer, tavle og klasserom i hver time. Men med all nybygging og skoleutvikling skal vi sørge for byggene tilrettelegger for sterke læringsfellesskap.

I årene fremover må vi bygge nok skoler, på riktig sted, og i tide. Og vi må bruke de virkemidlene vi har i en utbyggingsfase til å forme skolen.
Min visjon for osloskolen 20 år frem i tid er egentlig ganske enkel: Klasserommet skal speile samfunnet. Skolen skal sørge for at alle elever både tilegner seg de individuelle ferdighetene og kunnskapene de har behov for og den skal sørge for at de lærer å fungere i det mangfoldige samfunnet de skal leve i.

Dette høres kanskje ut som en visjon for skolen alle kan være enige i, men om det faktisk skal være tilfellet må en del ting gjøres annerledes enn i dag. I løpet av de neste 20 årene vil antallet barn og unge i Oslo øke med 20%. Eller tilsvarende 30 nye skoler med 500 elever. Det betyr en enorm bygge- og utviklingsaktivitet. Hvordan vi utnytter denne utviklingen bestemmer hvordan skolen kan bli fremover.

Av: Kristine Nordenson Kallset, nestleder i Utdanningspolitisk forum